Hva saken handler om
Hva denne saken handler om, en liten innføring.
La meg ta dere med på en reise bakover i tid, for det er nettop det denne saken er, en reise bakover i tid.
Jeg ble født i 1980, på Stiftelesen i Trondheim. På det tidspunktet bodde vi i Hommelvik og jeg husker så klart veldig lite fra den tiden. Når jeg var 2 år bodde vi i Muruvik og vant i livets første lotteri: jeg ble skillsmissebarn. Jeg husker jo selvfølgelig ikke noe fra denne tiden heller, men har fått hørt historier fra min såkallte "mor", min far, tante, onkel, besteforeldre og min eldre halv-søster.
Det er jo forskjell på historiene alt etter hvem som forteller, naturlig nok. Men etter å ha blitt voksen og sett ting med egne øyer, har jeg konkludert med hva som er det nærmeste sannheten. Min da såkallte "mor" startet tidlig å sabotere samvær med min far og nektet han og mine besteforeldre på den siden å ha noe med meg å gjøre. Det ble styrt med jernhånd, og til slutt så gav min far opp, noe jeg har full forståelse for.
Et av mine tidligste minner er å bli vekket når jeg er ca 5 år gammel, av høy musikk og festbråk. Jeg går da i pysjen ut i en fullsatt og røykfullt stue, og ber de være stille. Hvorpå jeg blir kommandert rett i seng. Det er fra dette punktet min hukommelse begynner å fungere. Og jeg husker flere hendelser som et barn IKKE skal bli utsatt for. Og "fedre"? Himmel og hav, det var så mange menn inn og ut av det hjemmet, jeg ble utsatt for nakenhet, grov pornografi i form av blader som lå strødd rundt, vitne til voksne som hadde sex. Ofte måtte jeg ordne meg med frokost selv som 5-6 åring. Min "mor" har selv uttalt i skriftlige dokumenter at "Hun ikke har tid til å være ute med meg"...
Så når jeg var ca 6 år kom det endring. Hun fikk seg utrolig nok en fast samboer. Litt yngre og jobbet med langtransport. Det blir fra hennes side dratt frem at jeg KUN husker det negative, men det er ikke sant. Jeg hadde besteforeldre (mormor og morfar) som var helt fantastiske, men som noe eldre og i fast arbeid er det begrenset hvor mye de kunne ta vare på meg, selv om det var overdrevent mye. Min nyeste "far" tok meg med på fisketurer, teltturer, lekte med meg, lærte meg å sykkle, og var rett og slett som en pappa. Men min "mor" var sjalu og hadde et hinnsides temperament. Så, spesielt når det var alkohol inne i bildet, ble det beskyldninger og krangling. Veldig ofte også slåssing, der det ble matrielle skader og også fysiske skader. Og alltid var det jeg som fikk høre at jeg måtte passe på og ta vare på henne.
Så var det flyttingen.... det fremstår for meg i dag som familieaktivitet nr 1. det var flytting fra Muruvik, til øvre Grønnberg, til nedre Grønnberg, til Hommelvik, til Muruvik, til Vikhammeråsen, til Muruvik igjen. Skolen selv har dokumentert i sine notater at "Eleven har fallt ut av systemet pga mye flytting". Om jeg teller riktig så flyttet vi til forskjellige leiligheter i Malvik hele 6 ganger fra 1986-1990. Kanskje ikke så rart jeg ble mobbet for å være en "Taterunge".
Fra 1990 til 1998 fikk jeg to søstre til, selvfølgelig med forskjellige fedre, som alle var psykopater, alkoholikere og utro, i følge "rugekassa". Og vold i hjemme? Jeg ble ofte presentert som et uhell, uønska osv. Jeg var dum og et problembarn. Helt til promillen kicket inn og hun trengte trøst. Da var jeg verdens snilleste og den eneste som kunne beskytte henne. Så se for deg dette for et barn på 9 år: Din "mamma" som er høygravid roper og skriker, det samme med din stefar, du går ned trappa, gjemmer deg bak pipa og ser din gravide "mor" bli kastet i veggen. Deretter blir du brukt som hennes psykolog og sjelesørger. Før hun setter seg i bilen, med promille, og kjører i sinne opp til Selbu. Er dette trygge og gode oppvekstvillkår? Nei! Burde noen sett og reagert, spesielt utfra min oppførsel på skolen? JA!
Så på skolen da. Jeg hadde jo som dokumentert "fallt ut av systemet", lærerene så meg ikke. Jeg var "den nye" i klassen. Tatergutten med den løse mora som drakk for mye. Vi var av en merkelig årsak også "fattige", jeg ble mobbet fordi jeg hadde besteforeldre som tok meg hjem etter skolen, som hentet meg (først i en gammel Lada,,senere en Mazda 626).
Jeg ble klassens klovn, for da visste jeg hvorfor jeg ble plaget, jeg gjorde meg fortjent til det. Men jeg kunne vell aldri se for meg hvor hardt mine mobbere kom til å ta meg.
En vakker vårdag, var det én elev som ble provosert av at jeg vippet bakover på stolen og borti han da han passerte. "Bare vent til friminuttet" var beskjeden. Hurra! Jada, jeg ventet, i frykt. 4 gutter, alle større og sterkere enn meg, dyttet og slepte meg bort til søppeldunkene,,dere vet de gamle grå med stålgitter forran og rundt stållokk, de holdt meg, slo meg i kroppen og sparket meg i leggene og skrittet. De prøvde så godt de kunne å slå hodet mitt gjennom stållokket. Men ansiktet mitt gav etter først. Jeg husker jeg på et tidspunkt så klassekontakten til paralellklassen i skolegården, hun hadde inspeksjon i friminuttet. Desverre var læreren (Anna-Lise?) også mor til en av de som gav meg juling, så hun snudde elegant og gikk vekk.
Dette var min hverdag, bli dyttet ned trapper, kastet i pissoaret, få juling, bli dynket hardt i snø, bli utfryst, ikke invitert i bursdager, få juling på skolebussen. Et mobbeoffer, på skolen, skoleveien, men også hjemme.
Ingen trygghet og sikkerhet. Og nå etter vitnene har uttalt seg skjønner jeg jo hvorfor: Det har aldri vært noen mobbing på Hommelvik Skole. Det var ingen som var bekymret for meg, selv om det står klart og tydelig i flere dokumenter at de reagerer på meg og skal kontakte barnevernet.